Vi har glemt metaforen. Metaforer som kan være bilder på språkløse erfaringer og tilstander som lever i dypet av oss alle. Metaforer brukt av diktere, og i religiøse tekster. Med en bedre forståelse av metaforer og mytologier får du tilgang til nye lag i deg selv. Som kan spre gode ringer i det vannet vi alle er forbundet med.
Få ting har ført til flere kriger og vold enn religioner. Carl Gustav Jung har sagt noe slikt som at alle religioner er som frosset vann i kjølvannet av mystiske erfaringer.
At fred begynner med oss selv, i vårt indre, kan bli ofte bli en floskel. Men dette er ramme alvor. Om flere forsto metaforen i religiøse fortellinger, kunne svært mye nød og elendighet verden over vært unngått - i tusenvis av år.
Eksempel en: Den endeløse krigen mellom Israel og Palestina (etterhvert med flere andre stater involvert som har egne interesser i konflikten). "Det hellige land", som "Gud" i følge Bibelen ga til Abraham - er ikke et fysisk land. Det er et indre land(-skap). At "Gud" lovet dette landet til alle hans etterkommere, betyr at dette indre landet er tilgjengelig for alle. Så for de som ønsker å komme til "Det hellige land", er det på tide å legge ned våpnene og gå inn i seg selv. Det er det eneste stedet det kan erfares. (Jeg skriver "Gud" i anførselstegn. Det er et ord som på lik linje med religioner har blitt mer misbrukt enn noe annet. )
“We can divide people into two groups. Those who take the metaphor literally and those who see it as a lie.”
— Joseph Campell
Eksempel to: Jomfrufødselen. Ser vi på utsagnet til Joseph Campell, har vi dem som tar jomfrufødselen bokstavelig. De tror at Maria fødte Jesus uten å ha samleie med Josef. Den andre gruppen avfeier hele historien som tull. Å unnfange et barn uten sex er umulig! Men dette er en metafor! Dette er en indre fødsel tilgjengelig for alle.
Disse eksemplene og forklaringer er ikke på noen måte fullstendige, de er ment som smakebiter.
Også har vi fortellingen om Aladdin og lampen. Eller folkeeventyret om kona som fikk tre ønsker. Eller alle mytene som symboliser sjelens indre og det kollektivt ubevisste. Det blir til en annen gang.
I Lallas diktning går stoff og mangel på stoff ofte igjen i hennes diktning. Beskrivelser av henne er som regel at hun synger naken. I Coleman Barks introduksjon om henne skriver han:
“Hun er mest kjent for å vandre og danse naken mens hun sang sine sanger. I den ekstatiske linjen fra hasidimer og sufier forente hun den rene glede av væren, og smeltet så sammen med det, slik at den rene formen av ”Lalla”, som hun ofte adresserer, så ut til å være plagg nok. Hennes oppmerksomhet observerer kroppen, men identifiserer seg ikke med den. ”
— Coleman Barks, Lalla Naked Song
Klede, stoff eller klær, går igjen som metafor eller symbol i mange kunstverk, myter og religiøse fortellinger. Den greske myten om de tre musene, døtre av guden Zevs og havnymfen Eurynome, er tolket av en rekke kunstnere, blant annet Botticelli. Slik tolker Joseph Campell denne myten og bildet:
“I noen kunstneriske representasjoner, ser man guddommen og på hans høyre står de tre nådegaver. Musene er kledd, fordi i mysteriet er dekket til i kunsten. Den endelige åpenbaring er det nakne mysteriet i seg selv. Den første av de tre musene er Eufrosyne, som sender ut energien fra Apollo til verden. Den andre er Aglaia, som bringer energien tilbake. Den tredje er Thalia, som omfavner dem begge. [...]”
— (Joseph Campell, Thou art that, Transforming Religious Metaphor, s. 16, 2001)
Jeg er ikke religiøs. Religioner oppstår som frosset vann i kjølvannet av personer med mystiske erfaringer. Vi kan alle ha tilgang til mystiske erfaringer. Til livets store gåter.
“Organized religion, is a defense against having the religious experience.””
— Carl Jung
“What is it you want to do with your one and precious life?”
— Mari Oliver
Vi krangler om den fysiske umuligheten at «Jesus» kunne stå opp fra de døde «tredje dag». Fortellingen er et bilde på hva vi alle har tilgang til, i oss selv. Hva er virkelig? Den fysiske verden eller psykiske? Drømmenes verden? En annen verden? Er de to? Er de ett? Folk fleste erfarer dem som adskilte verdener. De er den samme når vi forstår.
«Å dø på korset» er å gi seg over til en større vilje enn sin egen. Hvert øyeblikk har dette potensialet i seg. Hvert bevisste pust. Dette er essensen av «tilstedeværelse i øyeblikket». "Womb of the present moment." Verden (din verden) skapes på nytt hver gang du puster.
